At tidligere Kvitsundelever kommer tilbake som ansatte, er ikke noe uvanlig. Men at fire elever fra samme kull nå jobber her, 19 år etter at de selv gikk ut, er verdt å grave litt i.
Vi har tatt en prat med Karen Margrethe Klausen (øv. t.v) som jobber som renhold- og internatarbeider, Dag Erik Asdahl (øv. t.h) som er ungdomsarbeider, Amund Rannestad (ne. t.v) som er historielærer og Inge Håvard Jore (ne. t.h), kjemilærer.
Etter at russelua var lagt på hylla, flyttet de alle fra Telemark – i hver sin himmelretning. Inge Håvard begynte å studere i Tromsø, Amund dro til Oslo og Karen Margrethe til Kristiansand. Dag Erik flyttet etter hvert til Bergen og begynte som lærer der. Nå er de igjen på Kvitsund, og vi kan undre oss over hva som har trukket dem tilbake. Men før vi får svaret på det, må vi få høre hva slags typer disse fire var for 19 år siden?
Inge: Jeg var definitivt sjenert. Antall ganger jeg var på jenteinternatet det første året kan fint telles på to hender.
Dag Erik: Jeg var aktiv og engasjert i mye, men også en rolig og pliktoppfyllende type. Samtidig strevde jeg egentlig en del med meg selv og de store spørsmålene i livet, noe som kanskje ikke var så synlig for de fleste.
Amund: Jeg var med på en del sprell, men stort sett innenfor det akseptable. I timene kunne jeg surre og fjase noen ganger, uten at det ødela så mye for andre. Det er i hvert fall det jeg innbiller meg.
Karen M.: Jeg får sitere det som stod på russekortet mitt, som var et sitat fra romvenninna mi i første klasse: «Karen, du er rar. Ikke stygt ment, men du er rar». Jeg var ingen A4-person, men mange beskrev meg som sosial og at jeg var glad i å snakke.
Inge Håvard Jore
– Har noe av dette forandret seg?
Inge: Jeg blir fortsatt sett på som stillferdig, og det stemmer nok. Jeg har slått meg til ro med at det ikke er helt «meg» å være den utadvente og livlige typen som kupper showet i alle settinger. Og det er vel bra at ikke alle trenger å måtte komme til orde hele tida, hjelpes meg for et mas det hadde blitt… Jeg har også lett for å få nye hobbyer, og enkelte av hobbyene vil andre kalle nerdete. De om det!
Karen M.: Hehe, jeg har også blitt nerdete på ting jeg interesserer meg for. I tillegg har jeg blitt litt mer introvert, men snakke kan jeg fortsatt!
Dag Erik: Jeg har nok blitt mer trygg i meg selv og i min kristne tro, og mer ærlig om livet.
Amund: For min del våknet jeg ikke helt på det intellektuelt planet før etter Kvitsund. Jeg var en mer flittig og dyptpløyende student på universitetet enn på Kvitsund. Det henger også sammen med at mer av livets tyngde la seg over meg i ung voksen alder. Denne inngangen til voksenlivet preger meg nok ennå.
Dag Erik Asdahl
– Kan dere trekke fram ett minne hver fra Kvitsundtida som dere kommer til å huske for alltid?
Dag Erik: Hm, det er ikke enkelt med bare ett minne… Det blir flere ting på «f» merker jeg: Friluftsliv, fløystueliv og fellesskap med fascinerende, flinke og festlige folk. Og så ett konkret minne som ikke starter på «f»: Skoletur til Beijing!
Karen M.: Jeg og ei venninne slo opp telt på ulike plasser innendørs, vi sov i telt på internatrommet, i en fløystue og i en utebod.
Amund: For meg var våren i VG2 helt fabelaktig. I nesten tre uker var det sammenhengende fint vær, og i helgene var jeg ute fra jeg sto opp til jeg la meg.
Inge: Jeg pleide faktisk å snike meg ut alene etter innetid – mellom skumle inspektører og strenge lærere – ned til vannet for å roe meg ned litt. Det er lite som klarner tankene så godt som en nydelig stjernehimmel i høst- og vintermørket.
Karen Margrethe Klausen
– Dere har alle valgt å komme tilbake igjen. Hva er det dere syns er så bra med Kvitsund?
Karen M.: Det beste er menneskene. Vi er som en stor familie av elever og ansatte.
Dag Erik: Jeg må si meg enig. Det er et privilegium å få være en del av et så inkluderende og godt miljø. Det har jeg også fått erfare betydningen av som elev. Og det beste av alt er at Kvitsund er en skole der den kristne tro er en naturlig del av hverdagen.
Inge: Jeg vil uten å nøle trekke frem de tre årene på Kvitsund som de viktigste i mitt liv. Det som jeg sitter sterkest igjen med, var at jeg virkelig fikk oppleve at jeg kunne få lov til å være den personen jeg var, uten å måtte forandre meg til en annen for å passe inn i et mønster. Og opplevelsen av at andre syntes jeg var en fin fyr å være sammen med selv om jeg hadde mine særegenheter, gjorde at jeg vokste mye som menneske. Dette har også en helt klar åndelig parallell. Årene på Kvitsund var starten på en lengre reise der jeg etter hvert fikk se at det samme gjelder i mitt forhold til Gud.
Amund: Vi ser mange ungdommer som modnes og utvikler seg her på Kvitsund. For noen er det mest faglig, for andre mer det sosiale, eller også åndelig. Når novembermørket siger inn over oss alle og vi gnager på hverandre med mas og urealiserte drømmer, er ikke alle dager et fyrverkeri, men når vi ender opp i juni, og særlig når det gjelder VG3, tar jeg meg i å bli litt sentimental og stolt. Det er mye fin ungdom som tyter ut av Kvitsund hvert år.
Amund Rannestad
Vi runder av samtalen, men til slutt lurer vi på om de savner bylivet? Da kommer det ettertenksomt fra Amund (som for øvrig har utgitt en roman tidligere i år):
– Det hender jeg våkner om natten, våt av kaldsvette, og kjenner det urbane livet kalle på meg som et ekko fra en svunnen tid. Men så sovner jeg igjen og står opp til en verden av grønn skog, blinkende vann og tindrende fjelltopper mot en blå himmel. Det er ikke så verst, det heller.
Vi setter pris på å ha denne gjengen tilbake igjen på Kvitsund! Dag Erik flyttet hit i sommer, mens de tre andre har jobbet her i flere år.